Ein ny ven !

Det var ein vakker sommar dag. Sola skein og fuglane kvitra, og eg syntes det var perfekt vær for ein dukkert.
Eg hadde fylt vatn i bassenget dagen før og temperaturen var herleg! Eg la meg godt til rette i badestolen min mens eg nippa til eit glas med frisk sitronbrus. Badestol, det høyres kanskje litt rart ut meg det var ein lyseblå oppblåselig stol som flaut i vatnet. Eg høyrde eit plask bak meg. Eg snudde meg brått! Og der i vatnet låg det eit ekorn og kava og prøvde å komme seg opp frå vatnet. No forsvann han under også kom han opp, geispa etter luft og forsvann igjen. Eg kasta meg uti etter han, slengde glaset opp på land så det gjekk i tusen knas. No kunne eg ikkje sjå han. Eg dukka under og fekk sjå han, han var så skjønn der han svevde mellom liv og død. Eg veit det høyres makabert ut men eg er av den typen som syns at makabre ting er ganske skjønne. Eg fekk tak rundt den litle kroppen og fekk løfta han opp, han geispa etter luft. Eg låg han i solstolen under parasollen som stod på bassengkanten. Og så sprang eg inn og henta eit handkle, og pakka den litle kroppen inni det kvite handkledet. Han opna augo og såg på meg med nøttebrune auge, han var gyllen brun i pelsen og hadde ei skjønn lita stripe som gjekk nedover langs ryggen frå nase- tippen til tuppen på halen. Men halen var litt merkeleg, den var ikkje så stor og pjuskete som halane til dei andre ekorna eg hadde sett i parken. Denne var berre ein liten stump ca ein cm lang.
- Du var då ein skjønn ein! Sa eg og såg på den litle tassen som låg i armane mine der eg sat under parasollen.
Eg bar han inn og varma litt mjølk som eg prøvde å gje han gjennom ei dukketåteflaske eg lånte av litlesystera mi. Han låg der som ein baby i armane mine og sutta på flaska. Då mamma kom heim hadde den litle tassen sovna i dokkehuset til systera mi. Eg fortalde kva som hadde hendt, og viste henne den litle tassen som eg hadde kalla Nusse. Mamma falt pladask for han, men han verka i litt dårleg form så vi måtte ta litle Nusse til dyrlegen, men først skulle vi hente litlesystera mi i barnehagen. Eg hadde lagt Nusse i ei dokkevogn slik at eg kunne trille han. Når Miriam kom inn i bilen vart ho sur fordi eg hadde tatt med dokkevogna hennar utan og spørje om lov, men når eg fortalde ho om Nusse var det heilt greitt. Når vi kom til dyrlegen måtte vi sitte på eit lyst varmt venterom, det lukta tannlege og helsesyster på ein gong. Eg hadde ikkje vore på eit dyre-sjukehus før. Det var mange andre der også, nokon hadde ein katt i ein reisekasse eller ein hund som halta i band. Det var til og med ei som hadde med seg ein grevling som hadde gått i ei kaninfelle og var ikkje skada nok til at dei kunne avlive han. No var det vår tur og ei dame i kvit frakk kom ut og sa at dyrlegen var klar for oss no. Ho var ganske høg, med mørkt- blondt hår og grøne auge, ho såg ut som at ho var ca: 30 år gamal. Dyrlegen var ein mann i førtiåra, han var veldig snill og hyggeleg. Og han hadde på seg den same type frakken som dama som hadde ropt oss opp. Eg måtte fortelje historia mi ein gong til. Dyrlegen (som forresten heitte Rolf) undersøka Nusse, og han kom fram til at Nusse var heilt frisk. Nusse var berre litt forskremt etter ulykka, men han kom seg fort og snart hoppa han rundt i trena i hagen vår. Etter at eg hadde sleppe han laus, fann eg eit hol i det eine treet der Nusse hoppa inni. Eg følgde etter og oppdaga eit reir inni hola. Og der satt Nusse i lag med mange små ekorn babyar rundt seg. Og då skjøna eg at Nusse var ei jente, eller ei dame. Og eg følgde dei små ekorna i oppveksten, hjalp Nusse med å finne mat og holde styr på dei små babyane. Det var den beste sommaren eg har hatt til no. Og ungane veks fort, og no hopper de fram og tilbake i trena, og ein gong var det at ein av dei hoppa inn vindauge mitt mens eg sov og når eg vakna låg han på hovud puta mi og snorksov. No er alle de sju babyane vaksne og har sine eigne familiar. Og Nusse har fått endå eit kull med fleire skjønne ungar.

Skrive Høsten 2006!

Caps Lock !

Caps lock

¨Det er utrolig irriterande når ein sit å skriv ein tekst, eller når du sit på msn eller skriv ein e-post, vel, eigentleg når ein skriv på data generelt, så sniker det seg inn nokon gigantiske bokstavar som ikkje hører heime nokon stadar. Det er sååå irriterandes og eg sit ofte å slår i tastaturet, banner og sver på at kven det no enn var som fant ut at Caps lock knappen skulle være sååå enkel å komme borti, så vil eg ein dag kvele han. Eg har ikkje funnet ut om eg skulle ha brukt heile tastaturet å slått han i hovudet eller om eg skulle gitt meg ut for å være ein meister- gourmet kokk og tatt den ledige kokkestillinga i kjøkenet hans og ”tilfeldigvis” miste caps lock knappen ned i blomkålsuppa som han er så glad i, og ”tilfeldig” servere suppa personleg, så eg kan sjå at han sakte kvelas av sjebnens ironi og ein caps lock knapp! Selfølgeleg ville jo sikkert mange mistenke at eg stod bak attentatet, men då bare rømmer eg landet og flytter til Langtvekkistan eller kanskje til Bloksberg, har hørt det er pent der også, men eg trur ikkje eg kjem overens med alle heksene.

Men dataverda ville sjølvsagt ha rast saman og delt seg i to parter der dei folka som elska Caps lock knappen såå høgt og rett og slett syntes det var den mest geniale oppfinninga sidan den trådlause musa . Og den andre delen, der eg ville ha vore formann, eller forkvinne i nemleg den delen som hatet den eine knappen såå inderlig at om den hadde vore eit menneske hadde vi ønska den død. Nei, død ville vært for snilt, vi ville ha kidnappa Caps lock og heile familien Caps lock : Fru Caps lock, Bestemor Caps Lock, Caps Lock Junior og ikkje minst Grandonkel CapsLocks bestefar Caps lock. Deretter hadde vi torturert dei på ein så umenneskeleg måte at samanlikna så ville helvete vært et paradis.

Det er bare til pass for folk som byggjer seg opp ei formue på andres irritasjon og frustrasjon. Bare tenk kordan verda ville blitt utan Caps locken. Folk ville ha sprunge rundt i gata og sunge ” I’m FREE!! Oh Caps Lock, Leave MEEEEE”. Alle ville ha levd saman i fred og fordraglegheit. Det ville bli slutt på all krig og roten til alt vondt, Caps locken, ville blitt brunne på stor flåtar som ein sette ut på sjøen og verden ville blitt ein Edens hage. Så forbered dykk! CAPS LOCKEN SKAL DØØØØØØ!!!!!


Oppg i norsk, skrive våren 2008

Augene

Han stirte på meg. Eller var det ei ho? Eg visste ikkje heilt, men det slutta ikkje å stire av den grunn. Dei djupe kolsvarte auga grov seg inn i meg, som om dei prøvde å lese kva eg tenkte. Det var skummelt. Ein guffen følelse kraup oppover ryggen min som eit kaldt knivblad, smakte nesten på huda mi, for liksom å finna det svake punktet før det beit. Han, eller ho, eller, DET stirte framleis. Den vesle kroppen var nok ikkje meir enn ei og ei halv tomme, men var likevel stor til å væra så lita. Trådane rundt skein som sølv i det friske sollyset. Augene grov djupare og djupare, eg tykte eg kjende dei små hårete beina knipe saman om sjela mi. Eg venta berre på den augneblinken der sjela mi blei dradd ut av kroppen… Men det skjedde ikkje, det berre stirte vidare. Heilt utan grunn, eller kanskje ikkje HEILT utan grunn. Eg trur det hadde merka kva eg haldt bakom ryggen. Det største og farlegaste våpenet eg kunne finne. Eg pusta roleg, det gjorde dèt også! Hadde eg ikkje visst betre hadde eg trudd at det forberedte seg til kamp. Liksom kvessa gifttenna og innstilte seg mentalt for å tape. For eg visste at det ikkje hadde kjangs mot meg. Eg var sikker i min sak, sjølv om dei kolsvarte augene byrja å gi meg kuldegys. Den merkelege følinga hadde gitt seg no, men dei hårete beina slapp ikkje taket om sjela mi, dei hald fast. Det stirte på meg, eg stirte tilbake, ingen av oss rørde ein muskel. Plutseleg, ut av ingenting skar stemmen til mamma gjennom lufta:
- SANDRAAA! Det er middag.
Vi blei begge dradd ut av transen og vevkjerringa sprang oppover nettet sitt for å gøyme seg i ei hole, men eg var rask på labben og i ei handvending støvsugde eg vevkjerringa og gjekk for å ete middag.

- Skrive av MayLinn

Oppgave i Norsk våren 2008 !

All the world's a stage!

“All The World’s a stage, and men and women merely players. They have their exits and entrances, and one man in his time plays many parts.” Shakespeare wrote this in year 1600 for his play; “As you like it”. It is amazing how the things William Shakespeare wrote for over 400 years ago suits today. Many things have changed in 400 years, but although we have modernized and become more advanced it seems like people and the society are almost the same.

Shakespeare compares life with a theatre performance. The world is the stage and we all play our part in many acts. When we are babies our “job” or role is to play cute and be happy. As we grow older so does the responsibility increase and as we start to school we have the responsibility to do our homework and behave well. We also get duties at home and we start living almost a double life, playing two or even several parts at once. One at school, one at home and maybe another one with friends.

“After graduating school, life really begins,” some people might say. I would say that it is almost true. Life starts when we are born, however our infancy is just the introduction before the main acts when “life really begins!” Our role is getting bigger, we can vote for presidents, serve the army, start working, find a husband or wife, get a family and just live our lives as WE want to. The “real life” is almost like a stand up show: People can change it all along and which way it will end depends on which way the actor leads the plot. That is kind of different from the first acts of life. The childish acts are most like musicals, everybody does what they are expected to do. If the teacher ask you to do your homework, you do them, just like if a character in a musical is getting his or hers heart broken, the audience expect the character to burst out in a heartbroken song.

The real challenge begins when the play have come so far as to the adult act. Most people have a job, a bunch of friends, a hobby, a spouse and maybe kids. That is a lot of things to repress and there are very few people that manage to be themselves and play that ONE role ALL the time. You are maybe the boss at work, among friends you might be the funny guy, at the sports club you are probably shy, and at home you are the responsible one that everyone can count on.

Everything has a beginning and everything has to end. A boring day at school that unfortunately seems to last forever, or even a lovely moment with one you love, that you wished would last forever. Napoleon thought that his government would rule into eternity, it had its beginning and it had to face its end. Life is the great beginning and death the great finale. When I die I want to die in an honourable way, like Christ sacrificed himself for mankind or at least with a funny comment as Julius Cesar “Acta est fabula,” Game over. Like the curtain falls after the last act when the main character is dead, when life is over! “Acta est fabula!”

Written by May Linn

- Skrive dag, en gang i Mars 2009!
(ikke rettet versjon, bare den jeg leverte)

Skitur!

Beina er litt skjelvne og en følelse av å være fem år gammel, uredd og uvitende strømmer gjennom meg. Jeg er litt ustødig der jeg står og ser utover landskapet, nydelige snødekte fjell og tretopper. Det rasler i buskaset ved siden av meg, men jeg enser det ikke. Jeg er helt oppslukt i den fantastiske følelsen og idet jeg setter utfor har jeg bare lyst til å skrike, skrike av glede. Et hyl fylt av eventyrlyst og spenning blir slengt mellom de snødekte fjellene og jeg er ikke lengre en ansvarsfull, stresset ungdom, men en fem år gammel jente som tar sine første steg på ski og setter utfor sin første bakke. Beina vakler og skjelver litt, jeg har ikke helt kontrollen, men nå gjør det ingen verdens ting. Jeg er så lei av å alltid ha kontroll, alltid være den som alle skal stole på, alltid den ansvarlige som alltid roper høyest og alltid tar standpunkt. Alltid den som vet hva som er riktig og galt, alltid den siste som forlater lokalet og alltid den som får alt ansvar. Nå sa jeg fra meg ansvaret og kontrollen, det var bare meg og bakken. Vinden slår imot meg og det suser i ørene, jeg lukker øynene ett øyeblikk og bare nyter det å være en fem år gammel ansvarsfri ungdom som står på ski for første gang på lenge. Skien min treffer en dump og jeg blir slått ut av balansen, men henter meg raskt inn igjen etter ett lite sving med staven. Så herlig det er å bare suse utfor bakken! Beina skjelver litt enda og jeg har store problemer med å holde meg oppe, men jeg stoler på meg selv, jeg tror at jeg skal klare det og før jeg vet ordet av det er jeg i bunnen av bakken. Her fortsetter turen, så herlig med årets første skitur!

- Skrevet i påsken 2009 - MayLinn

:)

Dette er en blogg hvor jeg legger ut ting jeg føler for å skrive/ har skrevet i hverdagen :) Jeg liker veldig godt å skrive så det hadde vært kjekt om viss noen kom over bloggen min at de kommenterte! :)